Q&A med Birgit Skarstein

Arbeidsplass
Idrett og verv.

Jobbtittel
Toppidrettsutøver.

Hvem er du og hva jobber du med?
Jeg er toppidrettutøver i ski og roing, og brobygger for et inkluderende samfunn. Med sterkt samfunnsengasjement vil jeg vise hva man kan oppnå om man gjør sitt beste med det man har.

Hva brenner du for?
Jeg brenner for et raust samfunn hvor det er plass til alle mennesker. Jeg brenner for at vi skal tørre å snakke om sårbarhet, samtidig som vi evner å ta ansvar for det vi kan gjøre noe med selv. Jeg brenner for at spesielt unge skal tørre å stå for hvem de er, og ha mot til å være seg selv. Vi må bygge selvfølelse og selvtillit på innsiden av kroppen, i stedet for å bli distrahert av stress og press knyttet til utsiden. Jeg brenner for at vi skal si at vi er gode nok hver for oss, samtidig som vi ser verdien av å stå sammen. Jeg brenner for at vi skal tørre drømme, ha mot til å satse og våge å gjennomføre både små og store mål i lag. Og jeg brenner for raushet, både overfor oss selv og hverandre, som gir trygghet til å unne og beundre, samtidig som vi kan glede oss over det vi selv får til. Jeg drømmer om et samfunn hvor vi ser det store bildet, og kan se hverandre for de vi er, på tross av ytre ulikhet. Vi må ikke være redde for å stille krav til hverandre, og vi må alle kunne bidra på våre premisser. Jeg skal ta verden et steg lenger. Noen skal få det bedre på grunn av den innsatsen vi legger ned i dag. Om noen først skulle bli lam av en epidural er jeg glad for at det ble meg, som har forutsetninger til å håndtere det. Dessuten, nå som det har skjedd kan jeg like gjerne bruke det til noe positivt. Jeg vil utfordre normene, bryte ned fordommer og sprenge grenser for hva vi tenker folk med fysiske funksjonshemninger kan gjøre. Slik blir boksen romsligere for at vi alle kan leve livet på egne premisser. Vi må se verden i perspektiv, og lete etter muligheter istedenfor begrensninger. Glasset er som regel halvfullt.

Hvorfor tror du at du er nominert til Årets Ladejarl?
Jeg tror at jeg er nominert på bakgrunn av det brede samfunnsengasjementet jeg utøver, og hvordan jeg bruker idrettsarenaen til å fronte mer enn prestasjon. Jeg har stått stødig nok til å kunne kaste lys på et felt det ikke har vært så mye fokus på – fellesskap, likeverd og muligheter uavhengig av funksjonsevne. Dette arbeidet utgjør en stor forskjell for mange, spesielt siden det fokuserer på det indre, hvem vi er og hva vi gjør, heller enn det ytre og hvordan vi ser ut. Særlig unge forteller at de har fått et nytt bilde på kropp etter at vi fått det på agendaen og at vi kan gjøre mer enn vi kanskje tror med det vi har. Mange har glede av at flere viser frem ulike måter å fungere og bidra på, og at det å jobbe sammen er viktigst. Å bidra til bedre selvfølelse hos alle er et av mine store mål, i tillegg til å knytte oss som samfunn tettere gjennom inkludering og respekt. Det legger også premisset for et inkluderende arbeidsliv. Jobben jeg har gjort med idrett for alle, har gjort det lettere for mange både å være i aktivitet og å satse. Livet går litt opp og ned for oss alle, og jeg prøver å vise for folk som får seg en trøkk i livet at det kan være en vei videre uansett.

Fortell kort om hvordan du leder- og arbeider verdibasert?
Da jeg ble lam som 20-åring måtte jeg finne meg selv på nytt. Jeg så meg rundt, og fant ingen, hverken i nærmiljøet eller offentligheten, jeg kunne se til. Jeg fant meg ikke til rette i de nye forventningene som ble stilt, og hvordan omgivelsene mente jeg burde leve livet. Da jeg fikk beskjed av NAV om at jeg ikke lengre trengte å ta utdanning, fordi samfunnet nå skulle ta vare på meg, svarte jeg at jeg ikke var lam i hodet og karret meg tilbake til universitetet tre måneder etter skaden. Da jeg fikk høre at jeg ikke lenger kunne være i naturen jeg elsket, meldte jeg meg på Lars Monsens ekspedisjon til Snøhetta og krabbet tilbake til fjellet. Da jeg fikk tilbud om trygd svarte jeg at jeg hadde regnet på hva sykehusoppholdet hadde kostet samfunnet, og at jeg ville betale all den skatt jeg kunne for å gi nestemann samme mulighet som jeg har fått. Da jeg fikk høre at noen tenker kroppen min er ekkel, og at en med mine skader burde gjemme de tynne beina og skjemmende arrene, svarte jeg med å vise dem frem på TV og invitere til en offentlig samtale om kropp, selvbilde og raushet. Da jeg ble nektet adgang til restauranter og utesteder hengte jeg ikke ut bedriftene, men inviterte til en kollektiv refleksjon rundt hvilke verdier vi skal tufte samfunnet vårt på. I dag er det jeg, men i morgen er det kanskje du som har behov for å bli inkludert. Vi må bygge en bro over ulikhetene, vi må dele, se og lære for å kunne forstå, slik at neste generasjon ikke skal behøve å gå ekstra runder for det som burde være en selvfølge – et raust og inkluderende samfunn. Jeg anser det som mitt ansvar å bidra til at denne veien er lettere for nestemann. Aktivitet er et fantastisk bidrag til friske sinn, sosialt samhold og fokus på det du har og det du kan. I roing heter min konkurranseklasse «arms and shoulders», ikke «no legs». Det er ikke hvordan du gjør det, men hva du kan få til, som er viktig. Da jeg fikk høre at det ikke fantes utstyr til å utøve idrett, samlet jeg kunnskapsaktører og bygget det, slik at kunnskapen står klar for de som kommer etter. Når folk i mediene har sagt at det ikke er interesse for paraidrett i Norge, har jeg jobbet strukturert og strategisk over tid og lagd saker som har skapt interesse. Når idrettsforbundene har slitt med midler til satsing har jeg etablert pakker for samarbeidspartnere med andre muligheter for samarbeid og verdiskaping enn tradisjonelle sponsorat. Da det ikke var vilje til å gjøre endringer for parautøveres vilkår strukturelt, bidro jeg til å starte opp stiftelsen VI for varig å endre hele feltet. Slik kan også neste generasjon utøvere lykkes, forhåpentligvis raskere og lettere enn paralympiere frem til nå. Slik kan min karriere bli ekstra verdifull ved å være med og bygge morgendagens utøvere, være seg i konkurranse eller bare for å komme tilbake til hverdagen etter en trøkk i livet. For mange er det aller mest verdifulle bare å se at det er mulig å leve et aktivt og verdifullt samfunnsliv. Jeg ønsker å bruke store, internasjonale konkurranser som VM og OL/PL i roing og langrenn til å vise resten av verden det samme – vi kan alle gjøre noe, og vi er aller best sammen. Da jeg ikke lenger kunne gå på ski med beina begynte jeg å stake med armene. Da jeg ble fortalt at jeg var en byrde fordi jeg ikke kunne gå, svarte jeg at jeg var en ressurs fordi jeg kunne tenke og prate. Poenget er at vi utfyller hverandre. Vi som individer i et samfunn trenger hverandre, det være seg lokalt som globalt. Jeg hadde aldri klart å gå denne veien alene, men vi klarer det sammen. Og det er vi som skaper verden – i dag, og for de som kommer etter.

Facebook
NRK – Paralympics profiler